Copper Basin 300

Nå sitter jeg i bilen på vei til Fairbanks, 7 timer hver vei, for å levere droppbaggene til Yukon Quest. Bare to uker igjen til starten, så det er lange dager med forberedelser nå. Jeg prøver dermed å få utnyttet denne tiden i bilen til noe fornuftig, og gitt dere en oppsummering av Coppen Basin 300.


Jeg er stresset før start, dette er et løp jeg vil gjøre det bra i. Jake er så snill å la meg kjøre hans b-spann, og jeg vil vise at jeg kan kjøre de på en bra måte. Effektivitet er et av stikkordene jeg tenker på, som en viktig ting jeg må forbedre meg på. 37 spann stilles opp utenfor Caribou hotell i Glennallen. Et og et hundespann blir geleidet av hjelpere og en ATV over veien til hvor starten er, 2 minutters intervaller. 10.46, som spann nummer 23 treffer jeg startstreken. Sleden holdes og jeg kan opp å si et siste ord til hundene mine. Nedtellingen begynner, 10, 9, 8, 7, osv.. Tilbake til sleden, ankeret løftes og vi er avgårde. Det har vært kraftig mildvær i Alaska den siste tiden, så det er stor usikkerhet i hvordan sporet faktisk er. Første etappe skuffer ikke (?) på det punktet. Sporet er snøfritt flere steder, og vi humper over lange strekk med bare gress, gjørme og "tussucks". Jeg holder farten ekstra nede her i redsel for å skade hunder på dette svært ujevne sporet. Mye av sporet går også langs highwayen. Jeg følger ryggen til Hugh Neff mesteparten av distansen. Han passerte meg først, men resten av distansen står jeg på bremsa tett bak han. Han vil ha meg til å passere, men jeg liker meg hvor jeg er. Inn til sjekkpunkt får hundene et kaldt måltid, grunnet de varme temperaturene, før jeg kommer meg inn i sjekkpunktbyggningen. Mat, hvile og god stemning. På kjørermøte før løpet hadde de sagt sporene var "fast and hard", Brent Sass lurer på hvem som ødela sporet, samtlige er enige om at det må ha vært Allen Moore, siden det var han som var først.

Andre etappe

Jeg hadde ikke satt meg for nøye inn i ruta før løpet. Så før jeg forlater sjekkpunktet spør jeg om neste etappe. "Oh, you'll be runnin'" er svaret, her er det fjell i sikte skjønner jeg. Sporene er punchy og sakte. Vi klatrer gradvis opp i høyden, mens jeg ler høyt av Radioresepsjonen og vitsespalten på ipod. Været er varmt, jeg kjører store deler av løpet uten vanter, og kun i en dunvest. Ettervært som vi kommer virkelig opp i høyden blir sporet mer blåst igjen og tregere. Heldigvis tar jeg igjen spann hver time, så disse plasseringene holder humøret godt oppe. Selve bestigningen av fjelltoppen er tung. Sporene er igjennblåst, hundene går igjennom snøen på hvert steg de tar, og det går rett opp til tider, nesten værtfall. Svetten renner og jeg puster som en gal, jeg må virkelig trene mer. Jeg anslår at jeg tok av meg 2,3 kg fett på dette fjellet, +/-.
Etter en stund på toppen begynner nedstigningen, og vi kommer endelig i trærne. Inn til sjekkpunktet følger vi delvis "pipelinen".

Paxson - Sourdough

Dette er sjekkpunktet vi tar ut vår 6 timers påkrevde hvile. Idet jeg avslutter hundestellet begynner det nå faktisk å regne, så jeg tar tilflukt i sjekkpunktbyggningen, som serverer god mat. Cola og cheeseburger er helt fantastisk, før jeg får litt tid på øye.

Spannet viser seg fram mens jeg signerer ut, hopper i selene mens de hyler og skriker. Ut på sporet, Åå Paxson lake ser jeg tre spann foran meg. Cody Starthe dro ut 10 minutt før meg, foran der antar jeg en av dem må være Allan Moore, som dro ut kort tid før Cody. Sporet er riktignok svært tregt og punchy, så det er begrenset hvor raskt vi klarer å gå. Jeg tar tida på Cody flere ganger. Vi beholder samme tid mellom oss over hele vannet. Jeg ble fortalt at stigningen på denne etappen skulle være være enn den forrige. Heldigvis viser dette seg å være feil. Det hjalp nok med et par timer hvile og mat i magen, vi klatrer bakkene uten problem. Jeg tar igjen Cody, men velger å forbli bak han. Stopper å tar av parkasen min, så jeg kan løpe enklere i oppoverbakkene. Med meg fra Paxspn har jeg en boks Coca Cola, som nytes så snart jeg bestemmer at de bratteste bakkene må være unnagjort. Passerer Cody og kommer inn på et hardere spor, hundene blir kalt opp, og vi løper de siste milene inn til sjekkpunktet.

Sourdough - lake Louise

De siste milene inn til Sourdough får jeg æren av å få litt regn igjen, så jeg gleder meg stort til å kunne tørke på sjekkpunkt. Hundene fores, pleies og blir lagt på halm. Parkas og menneske blir hengt til tørk. Jeg nyter en god suppe, og litt hvile i en lenestol.

Ut igjen, nest siste etappe. Etappen til Lake Louise blir nokså hendelsesløs. Sporet er relativt flatt, små etapper med hardt spor, ellers punchy som alltid. Jeg ser ingen andre hundespann før på noen lange flate strekk en times tid før Louise. Øynene glir igjen flere ganger som vi nærmer oss. Sporet vi er på er en lokalt snøscooterløype. Det kommer stadig skilt, "Danger - Water", "Danger - Ice". Alle disse gir håp om at sjekkpunktet er rett rundt hjørne, men det skulle vise seg det enda var et stykke igjen. For å holde meg våken hiver jeg av parkasen igjen, og på med litt høy musikk. Det sparkes og løpes til vi endelig kommer ut på innsjøen, og finner fram til vårt siste hvilested før mål, Lake Louise. Jeg er på fjerdeplass nå. Allan Moore er bak meg, men jeg vet han passerer meg raskt. Han vil kjøre direkte helt fra Sourdough til mål, i god posisjon til å vinne løpet, med en time på andre plassen. 15 minut bak ligger også Nick Petit. Han har kjørt raskere tidligere i løpet, og jeg vet han kommer til å hvile 60 minutt mindre en meg på dette sjekkpunktet*.

*I dette løpet må man ta ut 18 timer hvile. Man må ta ut en 6 timer, resten kan du fordele hvordan du vil. Nick har her tatt en time hvile mer en meg tidligere i løpet, og trenger bare ta ut 3 timer før mål, mens jeg må ta ut mine resterende 4.

Sleden tømmes for alt utstyr som ikke er påkrevd, og nytt grønt glidebelegg settes på. Magen til to og firbeinte fylles opp, og et par timers hvile i et kokende varmt soverom blir unnagjort. Kompisen min Frosty har løpt i led hele veien hittil, og gjør fortsatt en kjempejobb. Brennan som også har løpt led hele veien får nå en pause, og Pecan går opp i led sammen med Frosty. Jeg tror ikke jeg har sjans å ta igjen noen, men konsentrer meg på å ikke bli tatt igjen av noen andre. Fjorårets Quest vinner, Hugh Neff skal starte ut på siste etappen 15 minutt bak meg, og Michelle Phillips enda 15 minutt bak der igjen. Nå skal det kjøres, jeg har ikke lyst å bli passert av Hugh rett før mål. Sporet går over litt innsjøer, mest flate spor og litt rullende bakker. Jeg ankommer sjekkpunkt Tolsona, halvveis på sisteetappen til mål, 25 miles igjen. Jeg ser at Nick fortsatt er 40 minutt foran meg, vi har altså holdt nogenlunde lik fart fra Lake Louise. En endring er riktignok at Nick har tatt igjen, og er 5 minutt foran Brent Sass. Jeg tenker riktignok ikke så mye over dette, og slår fast at jeg nok ikke kommer til å ta igjen noen. Men jeg vet ikke hvor langt bak Hugh er, så jeg signerer inn og ut, raskt tilbake på sporet mot mål. Vi går et stykke langs hovedveien, her er flere lange strekk hvor jeg kan se et stykke fram og tilbake. Ingen andre hundespann i sikte. Idet jeg ser lysene til Glenallen et stykke fram, svinger sporet inn i skogen for å ta oss på en liten omvei. Jeg jubler høyt, 6. Plass og rookie of The year. Det er riktignok fortsatt snaue to timer igjen, men jeg føler meg nokså trygg på å holde Hugh bak meg. Hundene bryter ut i full gallop og løper raskt nedover sporet et stykke, før vi kommer inn på dårlige spor igjen, og farten senkes litt. Denne siste delen føltes ut som den tar en evighet. Flatt og langt, så nærme men allikevel så langt igjen. Plutselig ser jeg oljerøret jeg vet vi skal treffe kort tid før mål. Jeg klapper meg selv på skuldra og takker hundene for innsatsen. Pakker skistaven ned i sleden, og tar opp thermosen for å drikke litt vann. Akkurat idet jeg tar min første slurk, svinger vi på på veien som går langs "pipelinen". Der, 60 meter foran meg er det et hundespann. Brent Sass løper bak seden, veien er pløyd og en blanding av is, vann og grus. Thermosen blir kastet i sleden igjen, skistaven revet opp og beina satt i galopp. Jeg kaller hundene opp og ber dem om en siste innspurt. Forklaringen var nok ikke nødvendig, de har skjønt hva som skjer og farten øker. For en overraskelse, jeg løper det jeg kan bak sleden for å hjelpe hundene på det grusete føret. Passeringen går smertefritt, og vi svinger ut på oppløpslinja langs hovedveien de siste ti minuttene inn til mål. Jeg løper det jeg klarer, vanndammene er mange, og vannet spruter der jeg løper. Jeg dropper overtrekkskoene mine på siste sjekkpunkt, så jeg kunne løpe bedre. Kan si meg fornøyd med at jeg ikke ble klissblaut før 5 minutt før mål.

Vell, mållinja kom, og vi passerte den. Jommen ble det en 5. Plass og prisen "Rookie of The year", for beste førstegangskjører. En titt på tidene viser at jeg tok inn Rundtum 20 minutt på Nick på de siste 25 milesene. Jeg klarte riktignok ikke å ta han igjen, men det er definitivt en svært god følelse å vite at jeg hadde såpass bedre fart en han på siste etappen inn til mål. Hundene takkes med kos og fiskesnacks. Fantastisk fornøyd med innsatsen de gjorde, og å fullføre med alle 12 friske og i spannet.