Opp Rat river, og ned igjen

Sola henger lavt på himmelen, kvelden begynner å strekke seg ut i de sene nattetimer. Svetten renner på ryggen og jeg har akkurat bestemt meg for å slå leir. Elvekantene her langs Rat river er ikke veldig sammarbeidsvillige, høye gjørmekanter som gjør det svært vanskelig å finne leir samt komme i land. Etter mye leting har jeg tatt til takke med en svært bratt kant og gjør klar for iland stigning. Jeg har akkurat satt venstre benet ut av Packraften, og ned i den dype gjørma når jeg rykker til. En plutselig og kraftig romstering begynner i buskene bare halvanne meter fra der jeg står. Vekket jeg bamsefar fra middagsvilen? "Må bare beklage forstyrrelsen, padle like videre skal jeg gjøre!" roper jeg ut, mens jeg rykker opp benet fra gjørma og tar tak på mer padling.

Strømmen er sterk og myggen står tett. Jeg padler alt jeg klarer, og plasserer meg hvor det er minst strøm, men farten varierer bare mellom 0,5 og 1,5 km/t. Stopper jeg padlingen for å slå til de 20 myggene som er i fjeset, faller jeg straks mange meter lenger bak i elva. Leiren den kvelden blir så som så, imellom tett krattskog og full av gjørme. Etter litt padling neste dag bestemmer jeg meg for å ta den lette løsningen på utfordringen, snu rundt og suse med strømmen tilbake til Husky Channel. Tilbake fyker jeg i høy fart, og har noen svært avslappende dager på "Rat Cabin", en åpen og noe luftig hytte som står på elvekanten. Kaffe, lesing og lytting til den skurrete radioen med CBC North. Etter et par dager her, setter jeg kursen på elva for Aklavik, et lite sted uten veiforbindelse 2 dagers padling nord. Flaks for meg blir jeg plukket opp av en båt på elva, og får haik motstrøms tilbake til Fort McPherson. Her er det tross alt veiforbindelse, og logistikk for videre tur litt lettere.

Dette er luksusen ved å ha satt av 2 år til tur, her er det ingen hast.