Over grensa til Alaska

Ettersom dagene gikk i Mcpherson, flyttet fokus og tankene seg stadig mer over på hundekjøring i Alaska. Det er en ekstremt spennende sesong jeg har foran meg, og det hjalp nok heller ikke at jeg leste to forskjellige bøker om Yukon Quest mens jeg var på tur.
Jeg var kommet ned til Dawson og var på vei opp i fjellene, riktig så flott utsikt og knallvær var det. Men, for vært skritt jeg tok lå tankene fortsatt over grensa i Alaska med hundene. En rask avgjørelse ble tatt, "Jeg drar til Alaska!".
I utgangspunktet ville jeg ikke krysse grensa før den 15., dette for å være sikker på at et 6 måneders visum ville holde til slutten av YQ. Dette løste jeg på den enkle måten, slå av den lille "bekymringsdelen" i hjernen, og på med den større "alt ordner seg" delen. Og jommen gjorde det ikke det. Det tok 12 timer før jeg ble plukket opp, et ektepar jeg hadde møtt i Dawson var på vei til Tok (halvveis til Big lake hvor jeg skulle), og tilbyder meg skyss. Vell ved grensekontrollen, etter en lang utspørring, sjekk av bagasjen og et par telefonsamtaler smilte vi alle, jeg fikk 7 måneders visum. De skulle riktignok holde utkikk etter meg i Yukon Quest. Hvis jeg ikke var i løpet på grensekryssinga, når løpet krysser grensa tilbake inn i Alaska, ville de lage en sak på meg. Isåfall ville det vært vanskelig å få visum igjen; Ingen fare, jeg skal være der!

Turen gikk videre igjennom flott natur. Veien vi kjører på er "Top of the world Highway", en grusvei som går fra Dawson mot Tok. Denne veien er stengt vinterstid, og Yukon Quest sporet går en liten periode på veien.
Et lite stopp i den lille byen "Chicken", før vi et par timer senere ankommer Tok. Ekteparet som har gitt meg haik er fra Alberta, de presser på meg en sjokolade og en sandwich før vi sier hadde. Ting går virkelig min vei denne dagen, ikke ti minutter er gått før jeg blir plukket opp av en buss på vei til Anchorage. Sjoføren hadde ingen passasjere og trengte noen å snakke med, så jeg får gratis tur.

Jeg hadde aldri hakket over lengre distanser før jeg dro på denne turen. Jeg har nå hakket godt over 2000 km, og føler for å gi en konklusjon. Man møter mange hyggelige mennesker, og man vet aldri sikkert hvor man ender opp. Det som kan være litt kjedelig, er jo at man raskt kan bli stående stille i 12 timer uten å komme noe vei. Dette skjedde meg to ganger.
Når man venter, er man også litt låst. Jeg ville ikke gå på do, koke kaffe eller mat. Bilen som gir deg haik kan komme om 10 timer, eller 10 sekunder. Kommer den om 10 sekunder, vil du jo ikke være opptatt med middagsbordet, og dermed miste dagens mulighet. Haiking er definitivt en spennende (og gratis) måte å reise på, men jeg er usikker på om jeg vil gjenta det. Til våren skal jeg uansett reise med hund, så det vil gjøre haik vanskeligere. Da får vi komme oss til startstedet på en annen måte.
Bussen kjører meg til Palmer, hvor jeg en time senere blir hentet av Jake Berkowitz. Her på kennelen er det flott. Jeg har fått møte hele spannet mitt, bortsett fra en tispe som tar vare på noen valper hos Jeff King for øyeblikket. Alle er super kosete, og med ekstrem appetitt. Nesten hele spannet mitt har løpt i Iditarod eller Quest tidligere, en betryggende faktor. Jeg bruker dagene til å bli kjent med de, og skape et bånd. Vi løper og hopper i gjørma og sompene. En ny hund i hytta hver kveld.

Jeg er na pameldt i arets hoydepunkt, Yukon Quest. Sesongens første løp blir Sheep Mountain 150 (miles), halvveis i desember. Jeg vil selfolgelig oppdatere her og pa Facebook igjennom sessongen. For de med ekstra interesse, kan jeg anbefale a ogsa folge Apex Kennels pa Facebook. For generellt nytt om hundekjoring folg Sjekkpunktet.