Top of The World 350

Sessongens første løp, Sheep Mountain 150, ble avlyst grunnet lite snø og dårlige forhold. Siden den tid har to nye løp blitt avlyst, Knik 200 og Don Bowers 300. Det ser jommen ut til at dette er et av de årene snøen ikke samarbeider helt med oss hundekjørere. Men, et løp har vi jommen fått bak oss, Top of The World 350.

Alle foto av Scott Chesney

Dette er et helt nytt løp, som går fra Tok til Eagle, og tilbake samme veien. Sporet går på en vinterstengt vei hele løpet, og går over flere store fjell. American Summit, Fairview Summit og Polly Summit måtte alle over to ganger. Fra Eagle til Tok var det en såkalt "fun run", vi kunne ta det litt med to, gi hundene litt ekstra hvile, og få tid til lå være litt sosiale med de andre hundekjørerne. Været viste seg fra sin beste side: Knall sol, lite vind og stjerneklart med full måne nattestid. Kun på American Summit blåste det opp litt, men temperaturen var varm, så jeg bare smilte. På vei inn kjørte jeg mye sammen med Jake, vi campet halvveis til første sjekkpunkt, Chicken. Hundene fikk et raskt måltid og to timer hvile. Sola holdt akkurat på å gå ned da vi dro ankeret og kjørte videre. Klokka var vell 8-9 når vi svingte inn på sjekkpunkt Chicken, 70 miles sirkus fra start. Vi fikk parkert, matet hundene og pakket sleden. Sjekkpunktbyggningen var ei lita hytte beregnet på et par personer. Nå i starten av løpet var de fleste kjørere veldig samlet, så inkludert veterinærer og frivillige telte vi 28 personer i denne hyttasamtidig, og jommen klarte alle å hvile samtidig.


Fra Chicken fortsatte vi mot 40 mile hospitality stop. Et knøttlite hustelt som var utplassert langs sporet, litt over halvveis til Eagle fra Chicken. Det flotte været og harde sporet fortsatte mens vi klatret bakkene opp mot Polly Summit. Ettersom sporet går på en vei, skal det noe til å kjøre seg vill. På vei til 40 mile er den eneste sjansen for det, og den er relativt liten. Et veikryss, Dawson rett fram, Eagle til venstre. Det var bare 10 miles lenger til Dawson en Eagle, så det krysset tanken. Forbi krysset og vell oppe på toppen av fjellet begynte noen lange og slake nedoverbakker, månen lyste opp sporet og den store dalen vi kjørte ned i. De lange nedoverbakkene kom upassende i 5 tiden på morgenen, når jeg var på mitt trøtteste, så her var det bare å presse øynene åpne. Etter en lang nedstigning krysset vi 40 mile river, i Quest vil jeg komme her på vei til Fairbanks. For å slippe å campe i kulda helt nederst ved elva, var 40 mile teltet flyttet 10 mile lenger opp i høyden. Dette uoffisielle sjekkpunktet var ikke stort, men definitivt favoritten. Ovnen i teltet var glødende varm, og jeg er sikker på at temperaturen må ha nærmet seg 60 der inne. Her var det bare å rive av seg all ull, og legge seg til rette for å svette en time eller to, før turen går videre.


Etter jeg har kvittet med med et par liter kroppsveske, type svette, ruller jeg ut av teltet, og begynner klargjøring for avreise. Grunnet to uheldige skader, ender jeg opp med å kjøre den resterende etappen til Eagle, over American Summit, med to hunder i sleden. Dette er heldigvis mine to minste tisper, og de sover nesten hele veien. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente av American Summit. Det er jo beryktet fra Yukon Quest, men da kommer jo denne fjelltoppen midt i løpet, når du kanskje allerede har løpt 700 miles. Jeg er jo også på en bilvei, der er da måte på hvor bratt det kan være. Mine forventninger stemmer, vi traver ivei, og før jeg vet det flater bakken ut, og vi er på toppen. Endelig på snaufjellet! Jeg har trent nesten hele sesongen i lavlandet, og har virkelig savnet vidda. Fantastisk flott var det, og månen skinte opp landskapet som alltid. Vinden hadde tullet litt, så snø var det litt mangel på riktignok, bare å løpe litt bak sleden, og heldigvis klarte glidebelegget to turer over American Summit før jeg byttet. andre kjørere fikk stort hodebry med å bytte belegg etter toppen, da det var svært oppbrukt og vanskelig å få av.

Har du kjørt opp, må man ned. Nedoverbakkene føltes brattere og lengre en oppoverbakkene, og for hver meter vi gikk ned, bannet jeg lavt inni meg. Jeg var fullt klart over at vi måtte løpe opp igjen samme vei 16 timer seinere.


Pa vei inn mot Eagle var det en noe utfordrende glaciation (usikker pa hva det norske ordet er). Det dekket hele veien, og gjorde det hele litt vanskelig. For a ga rett pa sak, vi sklei av veien og ente opp i grofta. Etter litt tenking og detting pa den speilglatte isen, dirigerte jeg spannet rundt isen igjennom noe buskas pa nedsiden. Det vell unnagjort var det bare en sjarmoretappe inn mot Eagle igjen, eller?


Skiltingen inn mot sjekkpunktet var litt sa som sa, dermed kjorte Markus seg vill. Vi kjorte nedover en vei i "Old Eagle village", vi skulle til "New Eagle" eller noe i den duren. Plutselig sa ser jeg refleksmarkorer inn til venstre, og dit vi drar. Dette viser seg a vaere feil. Jeg kjorer igjennom en privat hage, rett foran et stuevindu. En ung jente ser noe forundret ut der hun sitter a ser pa TV, vinker gjor hun riktignok. Hvorfor er det et hundespann i hagen var? Jeg suser igjennom noen smale lokale spor i skogen, jeg ma flere ganger kaste meg ned for a ikke bli slatt i bakken av traer som er veltet halveis over sporet. Dette er definitift ikke riktig vei. Heldigvis kommer jeg meg tilbake til veien, og finner fram til det riktige sporet.


I Eagle propper jeg meg selv, og hundene med mat og hvile. Alle er hyggelige, og vi nyter noen rolige timer. Rommet alle hundekjorerne sover i, har riktignok relativt kraftig gulvvarme. Dette medforer at alle ligger kler av seg mest mulig, svetter, puster og peser. Her er det varmt.


Neste dag begynner selve lopet, tilbake til Tok. Men hva kan jeg si, det er akkurat samme spor tilbake igjen. Like flott, like mange bakker, like flott fullmane, like varmt i 40 mile teltet osv. Vi har ingen store problemer, og hundene gjor en super jobb. Hvis dere vil, kan dere bare lese alt jeg har skrevet fra bunn til topp. Vi kommer inn til Tok pa 8. plass, og kan fornoyd feire min 21.ars dag pa banketten, hvor jeg ogsa vinner noen nye spesiallagde mukluks.


Grunnet alle avlysninger av lop, blir neste, og eneste lop for Yukon Quest, Copper Basin 300. Dette gar av stabelen forstkommende lop.