Med min flaks forsvant selvfølgelig vinden etter få timer, og jeg måtte gå for motor resten av etappen mot Helgoland. Fra Cuxhaven er det bare rett over 30 nautiske mil, så jeg brukte vel gode 5 timer på overfarten.
Flytende dyrehage
Ettersom det ikke var vind, fikk jeg en god mulighet til å sole meg på dekk. Jeg fant straks en god plass i gummibåten som lå oppblåst på dekk. Nesten vindstille, og stekende sol er en deilig kombinasjon. Men det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg ikke lenger var alene ombord. Oppover på seilet, vaiere og tau var det fult av sommerfugler, veps, fluer med mer. Ulka var blitt omgjort til Noahs Ark, eller en noe mindre versjon hvertfall. I begynnelsen syntes jeg jo dette var rart, men dog litt moro. Ikke mange minuttene trengte å gå før det ble mer irriterende. Konstant to veps som kryper i håret, og fire fluer på leggen kan gå deg på nervene i lengden!
Jeg hadde to teorier på hvorfor dette forekom; Toalettet mitt som fortsatt er tett, eller hetebølgen som har vært i Tyskland (utifra hva jeg har hørt). Vell fremme på Helgoland får jeg vite at mange andre båter hadde opplevd det samme, men ingen visste hvorfor.
Overfylt i havna, og et fantastisk samarbeid
Før jeg forlot Cuxhaven var jeg noe nervøs for Helgoland. Utifra ryktene jeg hadde hørt, var det ikke uvanlig at 10-20 båter måtte ligge utenpå hverandre i havna i fellesferien. Litt skeptisk tenkte jeg at det burde vel gå bra dette også. Ryktene var sanne, vell fremme havnet jeg som nummer 10 i rekka, helt ytterst.
Når jeg endelig hadde fått fortøyd, og strekt to 50 meters liner mot land og en bøye slo tanken meg, må jeg gjøre alt dette igjen i morgen? Ettersom jeg lå ytterst måtte jo jeg flytte meg uansett, noen skulle jo alltids dra. Dagen etter skulle jeg være vitne til et fantastisk lagarbeid. De innerste båtene skulle dra, mens vi fem ytterste båtene skulle bli en kveld ekstra. Vi ytterste båtene stilte oss klare ved roret, og samtidig slo vi alle full revers. Dette resulterte i at hele båtrekka beveget seg rolig bort fra båtene som skulle reise. Deretter slo alle i fri, så tok strømmen oss inntil brygga. Jeg trodde aldri dette kunne gå bra, så jeg var rimelig imponert når ingen båter ble skadet. Var for opptatt til å ta bilde eller filme.
Turens første “wow”-øyeblikk
Etter en kort tur igjennom øyas hovedgate møtte jeg på en hyggelig tysker. Han seilet båten “Kira”, som lå litt innenfor meg i rekka.
Han var også alene, og planlegger jordomseiling om ett år. Etter en lang og hyggelig samtale havnet vi en tur på byen, og innom noen nabobåter. Var veldig hyggelig, og møtte mange hyggelige tyske langturseilere.
Neste dag tok jeg og “Kira”-kapteinen en tur rundt øya. Flott natur og bratte klippevegger. Måtte ta meg i et “wow” når jeg så den kjente røde steinen. En høy klippe som står alene i havet, rett utenfor øya.
7 kommentarer
Kommenter